Jeg er en gammal teddybjørn så snill som bare det,
og hver gang jeg skal brumme litt begynner jeg å le.
Det har jeg lært av Marian, d'er hun som eier meg,
og ingen kan vel tøyse slik som Marian og jeg.
Når Marian har lagt meg og jeg vet at det er kveld,
så brummer jeg ei vise jeg har diktet om meg selv.
Og visa kan jeg synge på en gammal melodi
fra dengang jeg var storgevinst i Sirkustivoli.

Det var et veldig tivoli med lamper og musikk,
og jeg var syk av lengsel hver gang karusellen gikk.
Jeg tenkte: jeg vil håpe den som vinner meg i kveld
harpenger nok t’å ta meg med og kjøre karusell.
Så kom ei lita jente bort, og det var Marian,
med fullt av blanke penger i ei brun og lita hand.
Hun kjøpte mange lodder, og jeg tenkte: nei, og nei,
så moro det skal bli å kjøre karusell med deg

Men plutselig så kvakk jeg i, for vet du hva hun sa?
Nå har jeg ingen penger mer, men jeg er like glad.
Jeg brummet da jeg hørte det og tenkte: isj a meg,
da vil jeg heller vinnes av en rikere enn deg.
For mange kjøpte lodd på meg, til slutt en gammal mann,
og aldri har jeg sett så mange penger som hos han.
Men enda var’n sparsom, og jeg tenkte: for et hell,
han sparer slik at han og jeg skal kjøre karusell

Og da jeg skulle trekkes vet du hvem som vant meg da?
Jo det var han med pengene, og spør om jeg var glad.
Nå får jeg kjøre karusell, men vet du hva jeg fikk:
et gråpapir rundt magen, før han tok meg med og gikk.
Jeg ble’kke pakket opp engang, han la meg på et kott.
Og jeg som trodde rike bamser hadde det så godt.
Da hadde det vært bedre å bli vunnet av en venn
som ikke eide penger, men som elsket en igjen.

Slik lå jeg lange ti'er, men en dag tok han meg med
og la meg bak i bilen sin og kjørte til et sted.
Ja, det er nesten underlig at såntno’ hende kan,
for den som pakket opp meg, det var lille Marian.
Og han var hennes bestefar og tok henne på fang:
Nå skal du få en teddybjørn i fødselsdagspresang.
Og Marian var ellevill, hun danset og hun sang
og jeg fikk snurre rundt og rundt for aller første gang.

Og siden har jeg snurra nesten mere enn jeg vil,
for Marian er ikke den som lar meg ligge still.
Og sløyfa mi har tassen spist, og håret skreller a’,
men det gjør ingen verdens ting, jeg brummer og er gla.
For hvis jeg mister større ting som hue eller ben,
tar Marian en hyssingstump og syr dem på igjen.
Og det er mye bedre enn
å legges vekk et sted med silkebånd om
halsen sin og aldri være med.