mismotet sleppe taket
sollyset finne ei rift
og når inn te sjølvaste sjelå
tungsinnet går av skift
hugnaden øvetar skiftet
og jobbe seg opp lag for lag
slagget og slammet blir fjerna
langsomt når eg dag

me e snart framme nå
det e kje langt igjen
det e ein fryd å ha medvind som følgesvenn
me har gode bør
me vil snart nå havn
då ska gleden forløsas og sorgen blir aldri et savn

tåkå har låge her lenge
og nekta meg sikt og syn
eg har vore blinde og døve
lamma av torden og lyn
blikket mitt klarne sakte
langsomt drar tåkå seg bort
et landskap får former og fargar
av edlaste rang og sort

me e snart framme nå
det e kje langt igjen
det e ein fryd å ha medvind som følgesvenn
me har gode bør
me vil snart nå havn
då ska gleden forløsas og sorgen blir aldri et savn

takk te den kraften og maktå
som håpet og gleden besitte
nok eingong vil den evna
å jaga vekk marerittet

me e snart framme nå
det e kje langt igjen
det e ein fryd å ha medvind som følgesvenn
me har gode bør
me vil snart nå havn
då ska gleden forløsas og sorgen blir aldri et savn