Det e løye men sant
du e bildet eg aldri såg
men ikkje kan glømma
Ordå som aldri blei sagt
men som eg måtte gjømma
Du e den eg aldri tok på
men som rørte djupt ved meg
Du e svaret som eg ber om
men som alltid bare e på veg

Men me ramme deg inn
- et umettelig behov
for å temma og skjønna
- frykt for å bli forlatt
og trang t’å forskjønna
alt som e vondt og vanskeligt
Kan du tilgi oss for det
du som ikkje lar deg fanga
du som var og blir og alltid e

Det e løye men sant
du e songen i mi sjel
eg knapt nok kan hørra
du e den som gir meg svar
med å fritt’ ut og spørra
du e den eg aldri tok på
men som rørte djupt ved meg
alltid årvåken urolig
e den freden som eg fant hos deg